HISTORIEN OM NIJMEGENMARSJEN

Sammenfattet og redigert av Per H. Sæbø.

Kilder:

- Tilbakeblikk-Nijmegenmarsjen, av vernepliktig kaptein Harald Schram

- Nijmegenmarchens historie, Dansk Hjemmeværns internettside

- The History of the International Four Days Marches, KNBLO/Henk Kersten/Anna Simon

- Egne notater

1904: Opprinnelsen til idrettsarrangementet ”Vierdaagse Afstandsmarsen” finner vi i en fotballklubb stiftet i 1904 av sersjanter fra det 6. Infanteriregiment i Breda.

1905: Klubben feirer sin ettårsdag med en turnering. Denne ble en suksess, og arrangørene ble inspirert til å gjenta arrangementet.

1906: Fra hele landet kom militære avdelinger til byen Breda for å delta i turneringen, som nå var utvidet til ”Sportsdager for Hæren”. Foruten fotball omfattet turneringen nå også andre idrettsgrener som forskjellige ballspill, roing, ridning og gymnastikkøvelser.

1907: Turneringen fortsatte. Under forberedelsene i juli lanserte Løytnant C. D. Viehoff fra kasernen i Arnhem en plan om å la sin militære avdeling fra 8. Infanteriregiment marsjere fra Arnhem til Breda for å delta i turneringen. Marsjen var beregnet å ta 4 dager.

Arrangørene i Breda syntes dette var en god idé, men staben ved garnisonen i Arnhem var i mot, fordi deltakerne derved måtte utføre en krevende prestasjon før selve turneringen startet, og således kanskje prestere noe dårligere i øvelsene.

1908: Etter det gode inntrykk de militære fikk fra suksessen med ”Sportsdager for Hæren” i 1906-1907, besluttet offiserene å stifte et overordnet forbund, opprinnelig kun ment for militære. Dette ble møtt med meget sterke reaksjoner fra sivilt hold, som gjerne ville være med. Ledelsen for alle sportsforbund i Nederland ble derfor invitert til å delta.
Tiltaket fikk stor oppslutning, og 3. april 1908 ble NBvLO stiftet i Zuid-Hollandsch Koffiehuis i Haag. Forkortelsen står for: Nederlandse Bond voor Lichamelijke Opvoeding (Nederlandske Forbund for Legemlig Oppfostring).

1909: Lt Wiehoffs ide fra 1907 om en marsj tas opp igjen. Den eldste kjente avisartikkel om ”Vierdaagse Afstandsmarsen” er fra den nederlandske avis ”Kamper-Courant” 17. juni 1909. Utdrag fra avisartikkelen lyder som følger, direkte oversatt:

”De Bond voor Lichamelijke Opvoeding (NBvLO) foreslår å utskrive en hyggelig konkurranse for militære og sivile i å marsjere i 4 dager og tilbakelegge en avstand av 140 kilometer, således 35 kilometer hver dag.”

Etter initiativ av Major J. N. Breunese ble nå den første ”Vierdaagse Afstandsmarsen” arrangert i tidsrommet 1.-4.september 1909, med 4x35 km som distanse. I tillegg ble det arrangert konkurranser i riding, sykling og roing.

Marsjen hadde 306 startende, herav 10 sivile. Det finnes ikke sikre data på hvor mange som fullførte marsjen, men alle ble belønnet med en medalje utformet som et 5-takket kors, det såkalte ”Vierdaagsekruis”. Start og innkomst var lagt til 15 forskjellige steder. Dette var:

1	Leeuwarden	6	Amersfoort	11	Kampen
2	Groningen	7	S’Gravenhage	12	Schagen
3	Zwolle	8	Willemstad	13	Alkmaar
4	Zutphen	9	Gorinchem	14	Naarden
5	Arnhem	10	Haarlem	15	Roermond

I Friesland ble turen avlyst pga dårlige veier, og 3 andre ruter ble også avlyst pga utbrudd av kolera i Rotterdam. Antall startsteder var nok årsak til et forholdsvis stort deltakerantall det første året. Arrangementsmessig var imidlertid dette problematisk, og det ble ikke gjentatt. NBvLO vant stort gehør for sin agitasjon om marsjens viktighet, og den 26.oktober 1909 ga Dronning Wilhelmina tillatelse til at ”het Vierdaagsekruis” kunne bæres på militær uniform i Nederland.

1910: Marsjen var nå lagt til ett startsted, nemlig Arnhem, og distansene var 35, 45 og 55 km. Marsjen gikk gjennom Doesburg, Zutphen og Apeldoorn med overnatting, og innkomststedet var Nijmegen. 44 deltagere startet og 43 kom i mål. IOC-president Pierre de Coubertin besøkte organisasjonen i Haag dette året.

1911: Startstedet var dette året lagt til Utrecht, og innkomsten 3. og 4. dag var i Nijmegen.

1913: Eksperimentet med å ha innkomst i Nijmegen de to siste dagene viste seg å være en suksess, og det ble gjentatt også i 1913. En tradisjon var i ferd med å etablere seg.

Av 151 startende, hvorav 1 dame, kom hele 143 i mål, dog ikke damen. Dette inspirerte arrangørene til å innføre maksimumstider: 12 timer for 35 og 45 km, 13 timer for 55 km.
Interessen for å delta i marsjen var stigende, og mottakelsen på Prins Hendrik kasernen i Nijmegen etter fullført marsj var en uforglemmelig opplevelse for deltakerne.

1914-1915: Marsjen ble ikke arrangert grunnet Første Verdenskrig.

1916: De første marsjene hadde gått fra kaserneby til kaserneby, men bl.a. med tanke på rask mobilisering ble det i 1916 bestemt at man skulle returnere til utgangspunktet hver dag. Start og mål var dette året lagt til Kamp Nieuw-Milligen.

1917: 300 militære og 12 sivile gjennomførte marsjen. I rapporten fra 1917 står det for øvrig at bare de som én time etter marsjen var kampklare, kunne få medaljen. Kampklarheten skulle bevises på følgende måte:

- Man skulle marsjere med dobbel takt i 800 meter, og underveis passere lette hindre

- Deretter skulle man løpe 200 meter med høy fart. Hele tiden med full oppakning, som

den gangen skulle være hele 22 kg.

1918: Marsjen går dette året fra ’s-Hertogenbosch.

1919: Startstedet var nå Amersfoort. Første kvinne, Mrs N. van Stockum-Metelerkamp fra Amersfoort, mottar sin medalje etter å ha fullført 4x50 km.

1920: Marsjen hadde start og mål i Nijmegen. Sivile kunne nå velge mellom 45 og 55 km, soldater med pakning 40 km, uten pakning 50 km, mens kvinner gikk 40 km.

Dette var før broen over Waal ble bygget, og siste dag paraderte 428 deltakere, med kvinner og sivilister i front, inn i byen fra fergestedet ”Zeldenrust”, akkompagnert av korpset fra ”Kolonireserven”.

1921: Amersfoort var igjen stedet. Det må ha vært svært vanskelige forhold, for nesten en tredjedel av deltakerne måtte bryte, den største andel noensinne.

1922: Marsjen var tilbake i Nijmegen. Man hadde husrom til 600, mens hele 1100 var påmeldt. Alle ble forlagt i Prins Hendrik kasernen.

For første gang avsluttes marsjen med et blemmeball, ”Blarenbal”.

1923-1924: Marsjen startet disse årene i Nijmegen, med innkomst i Breda, og marsjen ble åpnet for deltakelse av sivile ”avdelinger”. Deltagerantallet hadde nå etablert seg rundt 800 startende, og det var problematisk å frakte alt utstyret fra sted til sted.

1925: Nijmegen var nå definitivt erklært å være ”de Vierdaagsestad”, med fast startsted fra byen. Marsjruten ble lagt i fire sløyfer i distriktene rundt byen slik vi kjenner marsjen i dag.

Fr Jongtien fra Haag fullførte 4x55 km som første kvinne.

1926: Kaptein A. van der Goes fra Amersfoort ble historisk, da han som den første gikk marsjen for 10. gang. Foruten medaljen fikk han tildelt et sølvstaup, et album, en sølvplakett og medalje fra VVV (nederlandsk turistorganisasjon).

1927: Et noe trist milepel i marsjens historie, da man opplevde det første dødsfall.
K. Rozeboom fikk solstikk andre dagen og livet sto ikke til å redde.

1928: I forbindelse med at Olympiske Leker ble arrangert i Amsterdam ble marsjen åpnet for internasjonal deltakelse, etter initiativ fra marsjens leder Jonkheer W.Schorer. Den første flaggparade (åpningsseremoni) ble arrangert ved Prins Hendrik kasernen.
Utlendingene var glade for muligheten til å delta, og befolkningen mottok med begeistring de første deltagere fra andre land. Disse var 48 tyske militære, 40 sivile fra British Road Walking Association, 1 fotograf fra Paris (hr Guillien) og 25 gardister fra Norge, ledet av premiærløitnant Chr.H.H.Winsnes.

Nordmennene skapte stor begeistring hjemme ettersom de hver dag kom først til mål. De ble imidlertid diskvalifisert for løping, som er imot reglene for marsjen. Grunnen til løpingen var at Aftenposten sponset dem med en pen sum lommepenger for å være først i mål.

Til tross for diskvalifiseringen fikk gardetroppen overrakt den ene av de to utdelte laurbærkranser fra NBvLO, og i tillegg ble Garden tildelt det nederlandske idrettsforbunds store gullmedalje. Kong Haakon sendte gratulasjonshilsen til gardesjefen, og ved hjemkomst mottok hver deltager Gardens merke i gull. Vel fortjent, spesielt med tanke på at kravet til pakning fortsatt var 22 kg, og at marsjen ble gjennomført i pluggede marsjstøvler og fotkluter.

Britene ble inndelt i 4 grupper etter sosial status, og alle vant hver sin gruppepokal.

1929: Dette var et varmt år. Deltakerne ble fraktet over elven Maas med dampbåt, og løypene ble lagt om til mer skyggefulle traseer. Det ble også innført kontrollpunkter i løypene. Et markant innslag i marsjen var en tropp spanske soldater fra Sportsakademiet i Toledo.

1930: Bystyret i Nijmegen var klar over hvor viktig det var for byen å beholde marsjen, og støttet arrangementet med hele NLG 250,-. Dette året ble det nedsatt en komite som skulle samle inn penger til en gave til alle som gikk for 10. gang. Komiteen fikk kort levetid, da man snart skjønte hvilken formidabel oppgave dette kom til å bli.
En norsk tropp med 15 gardister deltok under ledelse av premiærløytnant Olav Helling, NK var premiærløytnant Eivind Hjelle. Vekt av pakning med gevær var nå satt ned til 17 kg.

1931: NBvLOs budsjett var nå NLG 14.000,-, inkludert NLG 500,- i tilskudd fra bystyret. Startkontingenten var 6,50 m/full pensjon og 2,50 uten. Mer enn 2000 var påmeldt, og et 1000-tall deltok i flaggparaden på Molenveld bak kasernen. Det ble heist flagg og sunget nasjonalsanger før de marsjerte i opptog gjennom Nijmegen sentrum.

Foreningen til gjenreisning av Norges Forsvar sendte en tropp nedover, godt hjulpet av premiærløytnantene Helling og Hjelle.

1932: Den velkjente 4-daagse sangen, Opus 12 eller ”Het Vierdaagselied”, så dagens lys. Komponert av H.A. van Mechelen med tekst av J.P.J.H. Clinge Doornbosch. Doornbosch laget opprinnelig to vers. Et tredje vers på norsk er forfattet av Astrid Svelmoe fra Trondheim.

Kringkastingsselskapet AVRO hadde for første gang radiosendinger om marsjen fra konserthuset ”De Vereeninging”.

Foreningen til gjenreisning av Norges Forsvar sendte også nå en tropp nedover, fortsatt godt hjulpet av premiærløytnantene Helling og Hjelle.

1933: Varmen forårsaket at man iverksatte fleksible start- og innkomsttider. Tre norske soldater lot seg ikke affisere av verken det ene eller andre. De løp for å komme først til mål, med det resultat at de ble diskvalifisert.
Marsjens initiativtaker; Breunese, skriver i sin bok ”De Vierdaagse”: ”Marsjens standard heves betydelig hvis alle deltakere har passende antrekk. Deltakernes påkledning er normalt ikke gjenstand for kommentarer, men vi har registrert en bevegelse i uønsket retning i det siste. Vi synes det er langt fra ønskelig når noen deltakere, slik vi så det i fjor, dekorerer brystet med et stort antall medaljer de har fått for deltakelse i diverse mer eller mindre betydningsfulle marsjer. At man bærer et klubbmerke er forståelig. At man bærer ”het Vierdaagsekruis” som et tegn på at man har fullført marsjen tidligere er også greit, men vi vil gjerne understreke: La det bli med det! Det blir direkte latterlig når man gjennomfører marsjen med 10-15 medaljer uryddig spredt over hele brystet. Kort sagt: Det er heslig!”

Groesbeek og Berg en Dal passeres nå både første og tredje dag. Sveitserne deltok for første gang, og de hadde neppe problemer med å forsere bakkene der.

1934: Dette året var første gang Forsvaret la ut pontongbru over elven Maas ved Cuijk.

Fr Kley-Vrijenhoek ble som første kvinne tildelt gullmedaljen for 10.gangs fullføring.

1935: Marsjen hadde nå oppunder 3000 deltakere, og for første gang blir gruppenes antrekk vurdert. Grupper på mer enn 10 personer tildeles et flott diplom.

1936: Fergen ”Zeldenrust” (oversatt: Sjelden rolig) pensjoneres, og den nye Waal-broen brukes for første gang. For 95 deltakere blir dette likevel ”A Bridge Too Far”.

1937: En nederlandsk avis skrev 23.juli: ”Er vi i ferd med å bli for mange deltakere?” Dette året var det knapt 4200 som fullførte, men man bekymret seg allerede da for at trengselen i løypene kunne bli for stor. Marsjen ble også beæret med besøk av HKH Prins Bernhard, som var til stede hele 2. marsjdag og viste stor interesse for den organisatoriske siden av arrangementet.

1938: Flaggparaden ble flyttet til Wedren pga plassproblemer ved kasernen på Molenveld.

1939: Innkvartering og bespisning hadde til nå kunnet kjøpes inkludert i startkontingenten. Dette falt nå bort, da det ikke lenger var mulig å innkvarteres i Prins Hendrik kaserne i Nijmegen. Ca 90 % av de mannlige deltakerne hadde til nå benyttet seg av dette rimelige tilbudet, som inkluderte sunn og næringsrik militærkost.

1940: I 1940 var man kommet så langt at programmet var trykket opp og alt var klart for å gjennomføre marsjen 23.-26. juli. 10.mai ble imidlertid Nederland invadert av tyskerne, og den 16. juni ble det besluttet å offisielt avlyse marsjen. Krigen rammet hardt, og 2200 innbyggere i Nijmegen ble drept. Utrolig nok ble det likevel etter hvert organisert en forholdsvis vellykket ”nødversjon” av marsjen. Det er ikke kjent hvor mange som deltok, eller hvor løypene gikk. Marsjen er ikke med i den offisielle registreringen.

1941: Stuntet fra 1940 med en organisert ”nødmarsj” kunne ikke gjentas, da folkeansamlinger nå var forbudt. De mest iherdige vandrerne i området lot seg likevel ikke stoppe av dette, og i regi av to marsjklubber fra Nijmegen, ”Dubbele Adelaars Nijmegen” og ”De Blauwvosjes”, ble marsjen faktisk gjennomført i tiden 22.-25.juli. I størrelsesorden 50 personer deltok. Denne marsjen teller heller ikke med i offisiell sammenheng.

1942-1945: Marsjen ble ikke arrangert.

1945: Umiddelbart etter krigen tenkte Nijmegens befolkning ikke bare på å gjenreise byen sin, men også på å gjenopplive tradisjonene med de Vierdaagse. Imidlertid var det flere andre byer som godt kunne tenke seg å avløse Nijmegen som arrangør. Den 3. desember 1945 ble det derfor dannet en aksjonskomite med mottoet: ”Nijmegen en de 4-daagse een” (Nijmegen og 4-dagersmarsjen hører sammen). Komiteen ble godt støttet av major Breunese og den samlede industri og handelsstand i byen. Resultatet uteble da heller ikke. I 1946 hadde Nijmegen sin 4-daagse på plass igjen.

1946: Etter et spontant samarbeide mellom byledelsen, skolestyrere og entusiastiske innbyggere lykkes det å skaffe innkvartering for sivile deltakere hos private familier, mens soldater og grupper ble forlagt på byens skoler. Det ble også gitt betydelig økonomisk støtte fra bystyret. Uten dette initiativ er det ikke sikkert vi fortsatt i dag hadde kunnet nyte godt av byens enestående spontanitet og gjestfrihet.

Marsjen startet 23.juli 1946, og 4011 personer i dårlig fysisk form, i lånte sko eller kasserte kanadiske støvler la av gårde på meget dårlige veier. Av disse var det 70 som gikk for 10. gang. Forholdene til tross var det bare 5,5 % som brøt.

1947-1948: Dette var to ekstremt varme år, og man opplevde de merkeligste hodeplagg, fra tropehjelmer til arabiske tørklær. På diket i nærheten av Osterhout var det så varmt at folk hang fast i asfalten.

1951: Marsjen feiret sitt 35-års jubileum, og deltakerantallet passerte 9 000. Åpningsseremonien ble for første gang lagt til Goffert stadion, der den fortsatt holdes.

Dette året ble ”Foreningen for innehavere av gullmedaljen” stiftet. Alle som har gått marsjen 10 ganger kan bli medlem.

1953: Det oppstår en konflikt mellom forbundene NBvLO og NWB (Nederlandse Wandelsport Bond).

1954: Konflikten med NWB resulterte i at det ble satt i gang en rivaliserende 4-dagers marsj i Apeldoorn samme uke som i Nijmegen. Til tross for dette hadde Nijmegen over 10 000 startende på en regnfull marsj. Marsjen i Apeldoorn eksisterer fortsatt, men går nå uken før Nijmegen. Den går mer i terreng, og har valgfrie distanser.

En norsk militær kontingent bestående av 8 mann fra FAØ i Fredrikstad fullførte i engelske battledresser, ”haversack” (stridssekk), belte, feltflaske og engelske støvler. Battledressen var både tjeneste- og permantrekk, og var på denne tid det beste å bruke under en slik marsj. Dette utstyret var identisk med det Tysklandsbrigaden brukte, med emblemene ”NORGE” på venstre skulder og det norske flagg på høyre skulder. Dette var den første norske militære kontingent som fullførte marsjen siden troppen i 1932.

1955: For første gang er det flere enn 10 000 som fullfører marsjen.

1956: Nijmegen by feirer at de er ferdig med 10 års gjenoppbygging etter krigen, og

”de Vierdaagse” feirer 40-års jubileum. Dette markeres med tenning av tusenvis av små lys i bysentrum, en storslagen kulisse for innspillingen av 4-daagse filmen ”4x40” som ble vist året etterpå. Belgiske fallskjermsoldater setter farge på åpningsseremonien mandag kveld.

1958: I forbindelse med at NBvLO feiret 50 år, fikk de den 3. april 1958 betegnelsen ”Kongelig” etter skriftlig dekret fra det Kongelige Nederlandske Hoff. Hennes Majestet Dronning Juliana ble nå marsjens høye beskytter, og forbundet skiftet navn til KNBLO: Koninklijke Nederlandse Bond voor Lichamelijke Opvoeding (Kongelige Nederlandske Forbund for Legemlig Oppfostring).

Øivind Lærum, offiser på Steinkjersannan, deltok for første gang. Hans opplevelser da og de påfølgende årene inspirerte ham til å ta initiativet til Olavsmarsjen i 1964. I 1965 skiftet den navn til Sagamarsjen, og den følger delvis i Olav den Helliges fotspor mot Stiklestad i 1030.

1961: Dette året fikk de unge som gikk 30 km løype den ekte Nijmegenmedaljen, i stedet for den tidligere oppmuntringsmedaljen som ble innført i 1947.

Dette året deltok også en meget populær kvinnelig polititropp fra Sierra Leone.

Nederlandsk TV sendte direkte fra innmarsjen i St Annastraat fredagen, noe som resulterte i at det året etter satt 250 000 mennesker langs ruten for å bivåne innmarsjen.

Fra og med 1961 har norske militære som avdeling deltatt fast hvert år i Nijmegen. De som la dette grunnlaget i 1961 var 10 HV-ungdommer fra HV-02, HV-08 og HV-13. Hovedleder var Kaptein Øyvind Lærum og marsjleder var Kaptein Gunnar Bjercke.

1962: Den 45. marsj i 1962 ble et skjebneår for Nijmegenmarsjen. Etter to meget varme og lumre marsjdager brøt helvete løs på torsdagen. Et voldsomt tordenvær slo til med sprakende lyn, rullende torden og stormfulle regnskyll i et tropisk uvær som nådeløst pisket ned over deltakerne og nesten feide dem av veien. For en ung britisk soldat ble strabasene for store. Han kollapset i Groesbeek og døde i ambulansen på vei til sykehuset. Regnet fortsatte på fredag, men ut på ettermiddagen klarnet det opp og solen kom fram. Ved målpassering var det mange som hadde gledestårer i øynene over å ha overlevd redslene.

Leiren ”Heumensoord” i Nijmegen ble tatt i bruk til militær innkvartering for første gang.

Den 6. januar 1962 sto det i KTF Avd 1 Nr 1B: Det nederlandske ferdighetsmerket for den internasjonale 4-dagers marsjen tillates båret til norsk uniform.

1963: Antall militære deltakere var langt lavere enn forrige år. Dette hadde sammenheng med den anspente politiske situasjon i verden.

J.N.Breunese, marsjens initiativtaker og mangeårige leder gikk bort.

1964: Amerikanske soldater og en del sveitsiske sivile opplever mange skader pga dårlig vær. En stor kontingent israelitter klarer seg imidlertid uten å miste en eneste deltaker.

Danskenes Hjemmeværn deltar for første gang.

1965: Dette året innstiftes en spesiell medalje for de offisielle hjelpere/ordonanser som støtter tropper og lag (de som får gnagsår i baken av sykkelsetet). Inskripsjonen på medaljen er det megetsigende: ”Uw toew’jding deed anderen volharden” (Din innsats gjør at andre kan gjennomføre).

1966: Marsjen feiret sitt 50. år. Dette trakk rekordmange deltakere, som tydeligvis var i god form. Bare 4,6 % brøt, og vel 14 000 fullførte. I anledning jubileet ble to kunstverk reist i Julianapark, hvor de står fortsatt: ”Breunese-bank” og ”Two Hikers” av Vera Tummers.

1967: HKH Prins Claus deltar i marsjen og fullfører på eksemplarisk vis. Lengste distanse reduseres til 50 km. Aldersgrensen for når menn kan gå 30 km settes ned fra 70 til 65 år.

1968: 10 lotter fra Norges Lotteforbund startet for første gang som avdeling, og samtlige fullførte. Marsjleder var Solveig Espelid. A.J. van Dongen blir valgt til leder for marsjen.

1969: KNBLO tar i bruk datamaskiner for å holde styr på deltakerarkivet.

1970: Sommerfestivalen i Nijmegen arrangeres for første gang av ”Active Committee Inner City Nijmegen”.

1972: Et meget varmt år! Alle dagene var det temperaturer omkring 34 grader med svært høy fuktighet. En dansk og en sveitsisk deltaker fikk heteslag og døde kort etter. Mange andre havnet på sykehus. Alle løyper ble satt ned med 10 km, innkomsttidene ble utsatt og militære fikk gå uten pakning.

1974: 69-årige Hans Pfenniger gikk fra Sveits til Nijmegen, en strekning på 750 km, for å delta i marsjen. Også den tyske olympiske mester i 50 km kappgang deltok, men gikk nok i et roligere tempo enn han var vant til.

Den etter hvert så vanlige militærtroppen fra Israel uteble pga den spente situasjonen i Midt-Østen.

1976: 60-års jubileum med rekorddeltakelse, over 17000, og mange ekstra aktiviteter. Jubileumet ble markert med utgivelsen av et 4-daagse 60 cent frimerke, og deltakerne mottok en souvenir når de passerte tunnelen under jernbanestasjonen.

En dansk militæravdeling på 56 personer gikk til fots fra København til Nijmegen for å gå marsjen, en strekning på 650 km. De fullførte marsjen uten frafall!

1977: Sommertid var innført, og 50 km vandrerne startet i mørke.

1978: Mange kvinner ønsket å gå 50 km, men arrangørene mente dette var ”biologisk uforsvarlig” og nektet dem det. (Hva da med prestasjonene i 1919 og 1925?) De tillot dog at nedre aldersgrense ble senket fra 13 til 12 år, noe som tydeligvis da var ”biologisk forsvarlig”.

1979: En rullestolbruker lurte seg til å starte, men dette ble ansett som uforsvarlig og han ble fratatt startkortet etter første dag. Marsjen var preget av trengsel i løypene, og siste marsjdag fant man en falsk bombe under hovedtribunen.

1980: Kvinner fikk nå lov til å gå 50 km løype. 118 damer startet på denne distansen og 92 fullførte.

1981: Marsjens 65-års jubileum markeres med en spesiell åpningsseremoni, der europas største kor, bestående av 1400 sangere og 500 musikere, framfører ”Alle Menschen werden Brüder”.

1982: Suksessen med åpningsseremonien fra året før gjentas i en noe mindre målestokk, med framførelsen av den såkalte ”Eurovisiemars”. Dette markerer den 50. åpningsseremoni.

Kvinnelige militære deltakere blir nå innkvartert i Gofferthal, et sportssenter med plass til ca 700 deltakere.

1983: KNBLO fyller 75 år. En spesiell gladiolusvariant får navnet ”de 4-daagse”, og St Annastraat omdøpes til ”Via Gladiola” siste marsjdag. Gladiolus har blitt et kjennetegn for Nijmegenmarsjen, sikkert fordi den er orange og grønn, som også er KNBLOs farger.

1984: Ikke et godt år i marsjens historie. Aksjonsgruppen ”Is het hier oorlog?” (Er det krig her?) markerte seg med bannere og demonstrasjoner. De ble vist bort fra marsjen. Under innmarsjen måtte man også fjerne en gjeng som satte seg ned og blokkerte St Annastraat, og det ble funnet en virkelig bombe under tribunen. Den ble heldigvis oppdaget tidlig om morgenen og uskadeliggjort, men som en følge av dette ryddet politiet området overfor honnørtribunen. I tillegg til alt dette var det et elendig vær under stort sett hele marsjen. Arrangørene følte nok det hvilte en ond ånd over arrangementet dette året.

1985: Mies Klaver-Budding fra Burgh-Hamstede blir den første som fullfører marsjen for 50. gang. Hun startet i 1930 og gikk alle marsjene fram til 1988 før hun ga seg.

Rullestolbrukerne får sitt ønske delvis oppfylt: Det arrangeres en spesiell 4-dagers marsj for rullestoler i Delden.

1986: To nye deltakere, Annie Berkhout og Cor Pruijser, går for 50. gang. Ingrid Biemans og Hans Daamen gifter seg underveis i Mook. De møttes i under marsjen i Nijmegen fire år tidligere, og går nå innmarsjen i fullt bryllupsantrekk.

Generalinspektøren for Heimevernet, generalmajor Ola Berg, er til stede for første gang.

1987: Van Dongen trakk seg som marsjleder pga høy alder. Som ny leder ble etter hvert Chris Bos utnevnt. Røde Kors opprettet nødhospital i Stadsteateret, og har siden fortsatt med det.

1988: En gruppe sivile russere fra byen Pskov deltar. Deltakerne som gikk på diplom, prøvde ut et elektronisk registreringssystem ved start- og målpassering.

1989: En sovjetrussisk militærtropp deltar for første gang. De var innkvartert i Heumensoord.

Leiren fikk for øvrig en opprustning. I stedet for at soldater satte opp en rekke telt, ble det nå satt opp et mindre antall store haller. De som gikk 30 km kunne starte fra Wedren.

1990: Løypa langs den beryktede (og fryktede) ”flystripa”, betongveien mellom Gassel og Beers fjerde dag, ble lagt om til en mer behagelig asfaltstrekning.

1991: 75-års jubileum, og over 40 000 melder seg på. KNBLO prøver fortsatt ut og forbedrer det elektroniske registreringssystemet på diplomdeltakerne.

1993: Elektronisk registreringssystem innføres for alle deltakere.

1995: Rullestolbrukernes lobbyvirksomhet gir endelig resultater, og de får tillatelse til å delta sammen med vandrerne. Imidlertid får de ikke den vanlige medaljen, men et merke fra Nijmegen by. Så litt forskjell er det fortsatt.

1996: Annie Berkhout fullførte sin marsj nr 60. Forlegningen av militære kvinnelige deltakere flyttes fra Gofferthal til et spesielt inngjerdet område i Heumensoord leir. Det hersker usikkerhet om hvorvidt gjerdet ble satt opp for å beskytte damene mot gutta eller omvendt.

1998: Imke van Ophuzen fra Nijmegen, som går for første gang, er den heldige som fullfører de 4-daagse som deltaker nummer en million.

1999: Mr de Blécourt fullfører for 60. gang.

2000: Man passerer 1 million fullførte siden starten.

2001: Annie Berkhout fullfører for 65. gang. Den suverene dronning av de 4-daagse!

2003: Interessen for marsjen eksploderer. Det er mer enn 5 000 flere startende enn året før. KNBLO blir bekymret for folks sikkerhet og komfort med så mange deltakere. Godt over 40 000 fullfører.

40 og 50 km ble redusert med 10 km 2.dag pga varsel om høy temperatur.

2004: Det ble innført restriksjoner på antall deltakere. KNBLO ønsket maks 45 000 deltakere, men aksepterte 47 000 påmeldinger, da det normalt er noen tusen som ikke møter opp. Kun 5000 fikk gå på diplom, og etteranmelding var ikke mulig. Sekretariatet tok imot påmelding fra 1.februar, og 10. mars var kvoten full. Nederlenderne fikk melde seg på via internett, mens utlendinger måtte sende pr post og bank. Dette medførte at det ble få utlendinger, og for å bevare marsjens internasjonale tilsnitt ble det holdt av 1500 plasser, samt at fristen ble forlenget til 25. mai for utlendinger. Likevel kom ikke alle som ønsket det med, og som KNBLO uttrykker det: ”En del personer lot ingen stener være usnudd i forsøket på å få delta”. Pågangen var nok enorm!

Løypen første dag var lagt om til bredere gater/veier nord for Bemmel for å redusere trengselen.

2006: Marsjen startet med drepende varme første dag. Både deltakere og tilskuere havnet på sykehus i hopetall. Det sies at politiet skal ha stoppet rutebusser, beordret passasjerene av og fyllt opp med forkomne deltakere og tilskuere som så ble fraktet til sykehus i Arnhem for avkjøling. På ettermiddagen var det konstatert ett dødsfall underveis i løypa, og ett etter innkomst. Ryktene gikk, og på TV om kvelden ble det erklært at de resterende 3 dager var avlyst. KNBLO og partnere opplevde sikkert et massivt press for å fullføre marsjen, men risikoen ble for stor. De startende fikk i ettertid tilsendt en spesiell pins for å feste på medaljen. Noen kreative gateselgere med store lager av 4-daagse T-skjorter, forandret logoen til 1-daagse. Totalt sett må året ha vært en enorm økonomisk nedtur for handelsstanden og restaurantene i de berørte byer.

2010: Pga varmen ble starten framskyndet med 1 time første dag. Arrangørene prøvde ut en ny type startkort, et armbånd med kode som skulle scannes ved start og ute i løypa. Dette viste seg å ikke fungere noe særlig, så 3. og 4. dag gikk de tilbake til manuelle klippekort for kontroll i løypa.

2012: Startbodene var flyttet til Julianapark, som for anledningen var plankelagt. KNBLO prøvde ut et system for automatisk kontroll ute i løypa, ved at noen gikk med brikke som ble registrert av elektroniske sensorer over veien flere steder. Waalkade var stengt pga reparasjoner, og løypa 2.dag gikk gjennom gatene litt tilbaketrukket fra elva.

2015: Lørdag etter marsjen ble Nederland rammet av det verste uværet langs kysten på 100 år, med vind opp i 120 km/t på det verste. 1 person omkom. Uværet kostet Nederland 15 millioner euro. 60 KLM-fly sto på bakken. Et fly med 250 pax fra Spania skulle lande i Rotterdam, og sirklet lenge over der før de prøvde Schipool og måtte foreta nødlanding der. Alt gikk bra. Nødlandingen er kanskje den vi ser på videoen her: http://www.sedenne.no/v/48971/her-lander-flyet-i-storm. Dyktig pilot!

27 trøndere måtte overnatte til søndag pga innstilte fly, men kom etterhvert hjem i god behold, via en del ganske kompliserte reiseruter.

2016: Marsj nr 100. I anledning jubileet var påmeldingskvoten utvidet til 50.000, og arrangementet var utvidet med en ekstra distanse, nemlig 55 km, som var brukt i tidligere år. I tillegg ble noen hardhauser etter påmelding plukket ut til å gå en 100 km distanse en dag, i tillegg til at de gikk 50 km de andre 3 dagene. Fra Norge fullførte Eli Høyem og Bjørn Johannesen kraftprøven i fin stil, sammen med et 30-tall fra andre land. Ekstra premiering dette året var en pins til å sette på medaljebåndet.

Rune Bardal fra Trondheim gikk 55 km, og er med det sannsynligvis den eneste i verden som har fullført alle ordinære distanser det er mulig å gå: 30 km, 40 km, 40 km militær individuell, 40 km militær i avdeling, 50 km og 55 km.
I anledning jubileet besøkte kong Willem-Alexander av Nederland arrangementet, og inspiserte bl.a. ingeniøravdelingen som la ut pontongbroen over Maas ved Cuijk den siste dagen.

2017: Løypen første dag var snudd, slik at man gikk motsatt vei, altså med solen. Dette var en vellykket omlegging, men medførte at man måtte finne seg nye ‘private’ stoppesteder.

2018: Et flott marsjår. Ikke en regndråpe hele uken, og det var knusktørt over alt.

Starten på 30-km var nå inndelt i 2 puljer, i likhet med 40-km. I stedet for en spesifisert startbod, var alle nå tildelt en pulje, gladiolus eller støvel, og kunne velge den korteste køen blant disse bodene. Man kunne også bytte startpulje på nettet på forhånd.

2019: Mannen med flest deltakelser i marsjen, 87 år gamle Bert van der Lans, startet på sin 72. marsj. Dessverre veltet han da han syklet hjem etter første dag og brakk kragebeinet. Etter et sykehusbesøk bestemte han seg for å ikke starte 2. dag. Han står dermed fortsatt med 71 marsjer.

-----

Fra Kitty Bjellmo har jeg fått tilsendt følgende (2019):
Etter å ha lest gjennom alle arkene, ser jeg at Norges Lotteforbund hadde en tropp på 10 stk allerede i 1968. Jeg tenkte at det kanskje burde stå hvor lenge (mange år) lottene gikk.

Selv gikk jeg mitt første år som lotte i 1979. Vi var 32 stk, bl.a. 3 mødre med 3 døtre på 15-16 år. De dagene var et slit, jentene var for dårlig trent. Emma Lundebymoen fra Kirkenær i Solør var leder.

Jeg gikk 11 år i lottetroppen. Gudrun Jers fra Horten overtok som leder rundt 1990-1991.

Jeg vet ikke hvor lenge lottene gikk som tropp der nede. Dersom forbundet fortsatt eksisterer har de vel kjennskap til det. Jeg vet heller ikke om Jers var leder til slutt.

Lottetroppen var med hvert år på 3. dag i forbindelse med kransenedlegging på den kanadiske krigskirkegården. To stk holdt kransen og bar den fram til monumentet slik at den norske militære sjefen kunne legge den på monumentet. Dette skjedde i alle de årene jeg gikk i lottetroppen.

Hvert eneste år i disse årene har jeg gått innom kirkegården. Stor forandring i år, nesten ingenting. Trompetblåseren og endel soldater var der, og alt var høytidelig og fint, men blomstene manglet. Pga tiden som har gått er det vel naturlig med en viss "nedtrapping".

Etter at lottene sluttet å gå som tropp der nede, fortsatte Emma Lundebymoen og Synnøve Nordby å gå som lotter (med tillatelse fra forbundet til å gå i lottekjolen, som Emma sa).

Jeg husker ikke Synnøve, men Emma gikk i 2006 og 2007. Husker ikke om 2007 eller 2008 ble hennes siste år. Dessverre nådde hun ikke 40 ganger, som jeg tror hun hadde håpet på.

Litt tilbake til 1979 og de tre unge jentene. En av dem - Tina? - fra Trondheim ble senere jetflyver i flyvåpenet, om jeg ikke er feil informert. Kjente hennes mor godt, hun gikk en del år i Nijmegen. Tror hun var/ble politiker i Trondheim, husker ikke hva hun het.

Angående lottene, så kan du jo ha noe av dette i arkivet ditt.

Lottene markerte seg i Nijmegen i de årene de var med!

Ang. de tre unge jentene i 1979, så var det Liv Mjelde som var mor til i hvert fall den ene av dem. Hun heter Marianne, og ble senere flyver på F-16 på Ørlandet.

-----

2020-2021: Ikke arrangert pga Covid19.

2022: Første dag ble avlyst pga varme. De tre andre dagene gikk som normalt, og året blir stående i historien som Nijmegen 3daagse.

2023: Siste innkomst 2. dag ble utsatt til kl 1715 pga trengsel i løypene på slutten.

2024: Det var nå åpnet for at man kunne ”selge tilbake” startkortet, slik at andre kunne få plassen. Dette resulterte i langt færre ”ikke møtt”, og over 45.000 startende 1.dag, det høyeste noen gang, bortsett fra jubileumsåret 2016.
Puljene Støvel og Gladiol var slått sammen, så det var ingen ”tidlig” og ”sen” start på 30 og 40 km.
Pga køer i løypa ble innkomsten 2.dag utvidet til kl 1715.

Det var meldt sterk varme siste marsjdag, og alle sivile løyper var redusert med 10 km.
For første gang i historien ble det da laget en 20 km løype for de som skulle gått 30 km.

Militære gikk normal løype, men slapp å gå med pakning.